torsdag 14. april 2011
søndag 10. april 2011
Pappa'n min er 60
I går var det storstilt feiring for min far som fylte 60 år. I den forbindelse hadde hele familien gått sammen om å lage et lappeteppe til ham som skulle symbolisere mye av det vi forbinder med ham.
Her var hus, hytte og båt representert. Høydehopp og maratonløp. Musikk i alle varianter. Jobb og familie. Han ble veldig glad for gaven!
Jeg fikk ideen av en kollega som hadde gjort det til sin far - og jeg falt pladask for tanken! Jeg kontaktet kusiner og tanter, søstre og svigerinner, og selvfølgelig hans kone (stort sett kvinner ja, men det var faktisk to mannlige bidragsytere også!). Alle var med på ideen. Tanken var at alle skulle strikke 20x20 cm, så skulle jeg hekle det sammen. Lite visste jeg da om hvilket puslespill dette kom til å bli. For det er faktisk ganske så vanskelig å treffe akkurat på centimeteren... Men med triksing og miksing, tett hekling og luftig hekling, så ble det et nokså firkantet lappeteppe. Min søster tok på seg ansvaret å sy fleece bakpå teppet, slik at det ble litt avstivet. Resultatet er et varmt og godt teppe til ettermiddagsslumring.
Ellers bidro jeg med hjemmebakte kaker....
...også fikk han en lydopptaker som han har ønsket seg. Her ser dere den innpakket i avispapir - noe jeg gjør med alle gaver pga alle kjemikaliene som er i gavepapir. Gavene blir ofte minst like fine i avispapir eller gråpapir!!
Her var hus, hytte og båt representert. Høydehopp og maratonløp. Musikk i alle varianter. Jobb og familie. Han ble veldig glad for gaven!
Jeg fikk ideen av en kollega som hadde gjort det til sin far - og jeg falt pladask for tanken! Jeg kontaktet kusiner og tanter, søstre og svigerinner, og selvfølgelig hans kone (stort sett kvinner ja, men det var faktisk to mannlige bidragsytere også!). Alle var med på ideen. Tanken var at alle skulle strikke 20x20 cm, så skulle jeg hekle det sammen. Lite visste jeg da om hvilket puslespill dette kom til å bli. For det er faktisk ganske så vanskelig å treffe akkurat på centimeteren... Men med triksing og miksing, tett hekling og luftig hekling, så ble det et nokså firkantet lappeteppe. Min søster tok på seg ansvaret å sy fleece bakpå teppet, slik at det ble litt avstivet. Resultatet er et varmt og godt teppe til ettermiddagsslumring.
torsdag 7. april 2011
Meg og min gravide mage
Det er på tide å skrive et innlegg jeg har tenkt på lenge. Det vil si - frustrasjonen og tankene har ligget der lenge før jeg bestemte meg for å skrive om det. Men nå får jeg det altså "ned på papirer". Og kanskje er det noen kvinner der ute som lærer ett og annet?
For ca ett år siden fant følgende samtale sted mellom meg og en dame godt passert 50 år (som forøvrig er psykolog!):
- Du har baby i magen, sant Ingvild?
- Nei... har igrunnen ikke det...
- Åh, gud!!!! Da må du gjøre noe med dette, sa hun, mens hun strøk meg på magen.
Jeg ble rimelig paff og klarte bare å formulere ordene "du tar på magen min!"
I en slik situasjon oppstår et behov for å forklare seg - noe som er helt urimelig. Det er hun som har trått over alle grenser, både av høflighet, intimsone og graving i privatliv. Og likevel er det jeg som står der og famler etter ordene. Blant annet forsøkte jeg å si at det kanskje hadde noe med hvilke klær jeg hadde på meg å gjøre. Da lo hun rått og sa at det var en god unnskyldning. "Den skal jeg også bruke!" sa hun mens hun så på meg med et stort glis.
Jeg avbrøt samtalen ved å begynne å snakke med noen andre. Dette var i pausen på korøving. Jeg bestemte meg i løpet av andre halvdel for at jeg skulle ta det opp med henne etterpå, at hun hadde krenket meg med det hun hadde sagt. Dessverre bød det seg ingen anledning etter øvingen, og siden var hun mye borte pga sykdom. Per i dag har damen sluttet i koret og er nok intetanende om hva hun satte i gang...
Selv reiste jeg hjem, sint og såret. Den kvelden tok jeg selvsagt en ekstra titt i speilet fra siden, for å se på den gravide magen min...
Kun kort tid etterpå opplevde jeg at to personer til kom til meg og spurte om jeg var gravid. Begge var kvinner, begge hadde passert 50 år. Første spurte på en mer hyggelig måte; "Er du gravid Ingvild, eller bare står du sånn?". "Jeg bare står sånn" svarte jeg. Denne kommentaren kunne lett passert forbi uten at jeg la merke til det, hadde det ikke vært for opplevelsen et par uker tidligere. Når tredje mann da spretter opp fra stolen i et møte og tar meg på magen og utbryter i glede; "gud! Skal du ha baby?", så er det vanskelig å dele den gleden dette andre mennesket føler. For nei. Jeg er ikke gravid. Jeg skal ikke ha baby. Dette er meg, slik ser jeg ut. Vær snill å la magen min være i fred! Ved begge anledninger hadde jeg sluket i meg middag mens jeg småløp gjennom sentrum, så magen var full i mat og luft. Men man må da ha lov å spise uten at man deretter må forsvare magens oppførsel overfor voksne, verpesyke damer??
Dette var våren 2010. Jeg gikk sommeren i møte med hyppigere speiltitting, og mer oppmerksomhet på mosjon, tildekking og mageinndraging. Men om det var mosjon, "hold in"-positur eller hvilke mennesker jeg omgikk meg med som gjorde at jeg ikke fikk spørsmålet på en stund, vet jeg ikke.
I november dukket imidlertid spørsmålet opp igjen - da sykkelsesongen var over for min del, og mosjonsmengden gikk ned. Igjen en voksen dame godt passert 50 år. Igjen en som ønsket å dele gleden med meg. Til tross for at jeg hadde tilbragt halvannen dag med henne uten tegn til å ønske å dele denne "noen som helst" glede med henne. Skulle jeg bli imponert over at hun "så det på meg" selv om jeg ikke fortalte noe? Hva hvis jeg var gravid, men ikke ville fortelle noe? Uansett; gravid var jeg ikke, vårens opplevelser kom igjen tilbake, og frustrasjonsnivået steg. Ønskelisten fikk nye tilskudd i form av treningsmatte og rockering...
Og jaggu meg. I desember fikk jeg bevis for at ønskelisten måtte bestå. Igjen fikk jeg spørsmålet - og ja, igjen var det en kvinne over 50 år som "ville meg vel". Denne gangen hvisket damen spørsmålet til meg. Hun forventet sikkert et ærlig, hvisket svar tilbake. Men hvis man må hviske, så er det vel hemmelig, eller? Og hvis det er hemmelig, så skal man vel ikke spørre, eller? Da også denne damen hadde fått sitt nei, svarte hun "Ånei. Nei, jeg måtte bare spørre. Mye bedre å spørre enn å gå og lure vet du". Ehh, nei!?! Det er fullt lov å gå og lure, man trenger så absolutt ikke å spørre!! Svaret vil uansett foreligge innen ni måneder!
Før år 2010 hadde jeg kun fått spørsmålet én gang for seks år siden. Det var en ungdom på jobben som spurte meg "Er du gravid?". Da jeg avkreftet dette sa hun: "Jammen, du ser sånn ut. I fjerde måned eller noe". Jeg og mine kollegaer fikk oss da en god latter. Jeg har også fått spørsmålet én gang i 2011, av en ungdom på 13 år. Hun fikk sitt faste nei, og stilte da oppfølgingsspørsmålet: "hvorfor har du sånn mage da?". Og det er helt greit! Er man 13 år har man lov!
Men når man er en voksen dame bør man vite såpass at man vokter seg for å stille slike spørsmål! Dersom en kvinne er gravid mener jeg det er hennes rett til å fortelle det til dem hun ønsker, når hun selv ønsker det! Et spørsmål om graviditet har i hovedsak to utfall, hvorav ingen av dem er særlig heldige:
- nei, jeg er ikke gravid, og nå såret du meg med å fortelle meg at mangen min er stor
- ja, jeg er gravid, hadde igrunnen tenkt å styre informasjonsstrømmen selv, men jeg klarer jo ikke å lyge...
Min opprinnelige plan var å legge ut et bilde av meg selv i profil i tilknytning til dette innlegget, for å vise at jeg ikke har så alt for stor mage. I ettertid har jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet trenger å "forsvare" meg i form av et bilde. Disse uttalelsene oppleves som krenkelser, uansett hvordan jeg ser ut.
SÅ TIL DERE KVINNER OVER 50 ÅR - SKJERP DERE!!!!
For ca ett år siden fant følgende samtale sted mellom meg og en dame godt passert 50 år (som forøvrig er psykolog!):
- Du har baby i magen, sant Ingvild?
- Nei... har igrunnen ikke det...
- Åh, gud!!!! Da må du gjøre noe med dette, sa hun, mens hun strøk meg på magen.
Jeg ble rimelig paff og klarte bare å formulere ordene "du tar på magen min!"
I en slik situasjon oppstår et behov for å forklare seg - noe som er helt urimelig. Det er hun som har trått over alle grenser, både av høflighet, intimsone og graving i privatliv. Og likevel er det jeg som står der og famler etter ordene. Blant annet forsøkte jeg å si at det kanskje hadde noe med hvilke klær jeg hadde på meg å gjøre. Da lo hun rått og sa at det var en god unnskyldning. "Den skal jeg også bruke!" sa hun mens hun så på meg med et stort glis.
Jeg avbrøt samtalen ved å begynne å snakke med noen andre. Dette var i pausen på korøving. Jeg bestemte meg i løpet av andre halvdel for at jeg skulle ta det opp med henne etterpå, at hun hadde krenket meg med det hun hadde sagt. Dessverre bød det seg ingen anledning etter øvingen, og siden var hun mye borte pga sykdom. Per i dag har damen sluttet i koret og er nok intetanende om hva hun satte i gang...
Selv reiste jeg hjem, sint og såret. Den kvelden tok jeg selvsagt en ekstra titt i speilet fra siden, for å se på den gravide magen min...
Kun kort tid etterpå opplevde jeg at to personer til kom til meg og spurte om jeg var gravid. Begge var kvinner, begge hadde passert 50 år. Første spurte på en mer hyggelig måte; "Er du gravid Ingvild, eller bare står du sånn?". "Jeg bare står sånn" svarte jeg. Denne kommentaren kunne lett passert forbi uten at jeg la merke til det, hadde det ikke vært for opplevelsen et par uker tidligere. Når tredje mann da spretter opp fra stolen i et møte og tar meg på magen og utbryter i glede; "gud! Skal du ha baby?", så er det vanskelig å dele den gleden dette andre mennesket føler. For nei. Jeg er ikke gravid. Jeg skal ikke ha baby. Dette er meg, slik ser jeg ut. Vær snill å la magen min være i fred! Ved begge anledninger hadde jeg sluket i meg middag mens jeg småløp gjennom sentrum, så magen var full i mat og luft. Men man må da ha lov å spise uten at man deretter må forsvare magens oppførsel overfor voksne, verpesyke damer??
Dette var våren 2010. Jeg gikk sommeren i møte med hyppigere speiltitting, og mer oppmerksomhet på mosjon, tildekking og mageinndraging. Men om det var mosjon, "hold in"-positur eller hvilke mennesker jeg omgikk meg med som gjorde at jeg ikke fikk spørsmålet på en stund, vet jeg ikke.
I november dukket imidlertid spørsmålet opp igjen - da sykkelsesongen var over for min del, og mosjonsmengden gikk ned. Igjen en voksen dame godt passert 50 år. Igjen en som ønsket å dele gleden med meg. Til tross for at jeg hadde tilbragt halvannen dag med henne uten tegn til å ønske å dele denne "noen som helst" glede med henne. Skulle jeg bli imponert over at hun "så det på meg" selv om jeg ikke fortalte noe? Hva hvis jeg var gravid, men ikke ville fortelle noe? Uansett; gravid var jeg ikke, vårens opplevelser kom igjen tilbake, og frustrasjonsnivået steg. Ønskelisten fikk nye tilskudd i form av treningsmatte og rockering...
Og jaggu meg. I desember fikk jeg bevis for at ønskelisten måtte bestå. Igjen fikk jeg spørsmålet - og ja, igjen var det en kvinne over 50 år som "ville meg vel". Denne gangen hvisket damen spørsmålet til meg. Hun forventet sikkert et ærlig, hvisket svar tilbake. Men hvis man må hviske, så er det vel hemmelig, eller? Og hvis det er hemmelig, så skal man vel ikke spørre, eller? Da også denne damen hadde fått sitt nei, svarte hun "Ånei. Nei, jeg måtte bare spørre. Mye bedre å spørre enn å gå og lure vet du". Ehh, nei!?! Det er fullt lov å gå og lure, man trenger så absolutt ikke å spørre!! Svaret vil uansett foreligge innen ni måneder!
Før år 2010 hadde jeg kun fått spørsmålet én gang for seks år siden. Det var en ungdom på jobben som spurte meg "Er du gravid?". Da jeg avkreftet dette sa hun: "Jammen, du ser sånn ut. I fjerde måned eller noe". Jeg og mine kollegaer fikk oss da en god latter. Jeg har også fått spørsmålet én gang i 2011, av en ungdom på 13 år. Hun fikk sitt faste nei, og stilte da oppfølgingsspørsmålet: "hvorfor har du sånn mage da?". Og det er helt greit! Er man 13 år har man lov!
Men når man er en voksen dame bør man vite såpass at man vokter seg for å stille slike spørsmål! Dersom en kvinne er gravid mener jeg det er hennes rett til å fortelle det til dem hun ønsker, når hun selv ønsker det! Et spørsmål om graviditet har i hovedsak to utfall, hvorav ingen av dem er særlig heldige:
- nei, jeg er ikke gravid, og nå såret du meg med å fortelle meg at mangen min er stor
- ja, jeg er gravid, hadde igrunnen tenkt å styre informasjonsstrømmen selv, men jeg klarer jo ikke å lyge...
Min opprinnelige plan var å legge ut et bilde av meg selv i profil i tilknytning til dette innlegget, for å vise at jeg ikke har så alt for stor mage. I ettertid har jeg bestemt meg for at jeg ikke under noen omstendighet trenger å "forsvare" meg i form av et bilde. Disse uttalelsene oppleves som krenkelser, uansett hvordan jeg ser ut.
SÅ TIL DERE KVINNER OVER 50 ÅR - SKJERP DERE!!!!
torsdag 24. mars 2011
Innbrudd
I går opplevde vi det de fleste frykter mest forutenom brann, nemlig innbrudd. Vinduet i inngangsdøren var knust, og noen hadde gått inn og tatt datamaskinene våre, playstation'en til min samboer, smykker som nylig er kjøpt til bryllupet, pluss vår eksterne harddisc hvor vi hadde backup til maskinene våre. I tillegg til litt småting. Alt i alt har vi ikke mistet så mye, men det er utrolig bittert med det som er borte!
Min datamaskin inneholdt et vell av bilder, planleggingsdokumenter, rapporter, mailer, og annet personlig. Heldigvis er det ikke lenge siden min onkel hadde maskinen min til oppgradering hos seg, og da tok han en backup. Så en del av det håper vi å kunne gjenkalle der i fra. Det er likevel utrolig mye planleggingsarbeid til bryllupet som er gått tapt...
På hans maskin var færre ting av personlig karakter, men 10.000 sanger, flere filmer, flere spill m.m. Og der forsvant også spillelisten til bryllupet som han har brukt MASSE tid på! Heldigvis fant de ikke hans MP3-spiller, og her skal han ha noen tusen av de sangene som ble borte...
Alle skap stod åpne, spill var åpnet og skuffer stod på gløtt, man kunne virkelig se hvor de hadde vært. Det var likevel tydelig at de ikke var ute etter å ødelegge noe. Ingenting annet var knust enn inngangsdøren. Jeg har sett bilder fra andre innbrudd og må si vi er takknemlige for at det gikk som det gikk.
Mange sier at det verste med et innbrudd er å vite at noen har vært i ditt hjem og gått gjennom tingene dine. Det synes ikke jeg at er det verste. Det verste er at de har min laptop som jeg dessverre ikke hadde passord på. De har full tilgang til hele "livet mitt" hvis de har lyst å snoke litt. Det er ekkelt. Mest sannsynlig sletter de alt for å selge maskinen, men også det er ekkelt å tenke på. Jeg ser på det som en rå og hjerteløs handling, å gå inn på en maskin og slette minner fra de 10 siste årene. Så selv om jeg håper at de gjør nettopp dette, gir det meg noen assosiasjoner på hvor kaldhjertet disse menneskene må være for å klare å gjøre noe slikt.
Det tok lang tid før jeg sovnet i går, jeg lå og tenkte på nettopp dette - hvor mye man egentlig har lagret på en datamaskin. Ta backup sier alle - men hva hjelper det når den også blir stjålet? Det plager meg i dag også. Jeg er tiltaksløs og sov til langt på dag. Har ikke fått gjort så mye gitt. Det var bra jeg hadde jobbfri i dag!
Er det noen som har tenkt over hvor mye man bruker en datamaskin i hverdagen? Jeg måtte ringe forsikringsselskapet, men hva var nummeret? Jeg hadde jo ikke gulesider. På telefonen oppfordret de meg til å sende skademeldingsskjema på nett - ja for det er lett når det er dataen som er borte! Kvitteringer på smykkene som er kjøpt? Jepp, må bare ha tilgang til nettbank... Kjøpe ny datamaskin? Et øyeblikk, skal bare finne en nettbutikk... Heldigvis har jeg en kjempesnill onkel som bor like ved. Det tok ham en liten halvtime å fikse en laptop vi kunne låne i mellomtiden. Ellers hadde vi virkelig slitt!!!
Blæ!
Min datamaskin inneholdt et vell av bilder, planleggingsdokumenter, rapporter, mailer, og annet personlig. Heldigvis er det ikke lenge siden min onkel hadde maskinen min til oppgradering hos seg, og da tok han en backup. Så en del av det håper vi å kunne gjenkalle der i fra. Det er likevel utrolig mye planleggingsarbeid til bryllupet som er gått tapt...
På hans maskin var færre ting av personlig karakter, men 10.000 sanger, flere filmer, flere spill m.m. Og der forsvant også spillelisten til bryllupet som han har brukt MASSE tid på! Heldigvis fant de ikke hans MP3-spiller, og her skal han ha noen tusen av de sangene som ble borte...
Alle skap stod åpne, spill var åpnet og skuffer stod på gløtt, man kunne virkelig se hvor de hadde vært. Det var likevel tydelig at de ikke var ute etter å ødelegge noe. Ingenting annet var knust enn inngangsdøren. Jeg har sett bilder fra andre innbrudd og må si vi er takknemlige for at det gikk som det gikk.
Mange sier at det verste med et innbrudd er å vite at noen har vært i ditt hjem og gått gjennom tingene dine. Det synes ikke jeg at er det verste. Det verste er at de har min laptop som jeg dessverre ikke hadde passord på. De har full tilgang til hele "livet mitt" hvis de har lyst å snoke litt. Det er ekkelt. Mest sannsynlig sletter de alt for å selge maskinen, men også det er ekkelt å tenke på. Jeg ser på det som en rå og hjerteløs handling, å gå inn på en maskin og slette minner fra de 10 siste årene. Så selv om jeg håper at de gjør nettopp dette, gir det meg noen assosiasjoner på hvor kaldhjertet disse menneskene må være for å klare å gjøre noe slikt.
Det tok lang tid før jeg sovnet i går, jeg lå og tenkte på nettopp dette - hvor mye man egentlig har lagret på en datamaskin. Ta backup sier alle - men hva hjelper det når den også blir stjålet? Det plager meg i dag også. Jeg er tiltaksløs og sov til langt på dag. Har ikke fått gjort så mye gitt. Det var bra jeg hadde jobbfri i dag!
Er det noen som har tenkt over hvor mye man bruker en datamaskin i hverdagen? Jeg måtte ringe forsikringsselskapet, men hva var nummeret? Jeg hadde jo ikke gulesider. På telefonen oppfordret de meg til å sende skademeldingsskjema på nett - ja for det er lett når det er dataen som er borte! Kvitteringer på smykkene som er kjøpt? Jepp, må bare ha tilgang til nettbank... Kjøpe ny datamaskin? Et øyeblikk, skal bare finne en nettbutikk... Heldigvis har jeg en kjempesnill onkel som bor like ved. Det tok ham en liten halvtime å fikse en laptop vi kunne låne i mellomtiden. Ellers hadde vi virkelig slitt!!!
Blæ!
Abonner på:
Innlegg (Atom)