torsdag 22. september 2011

En kjellerstue blir til... del 5

Nå begynner det virkelig å nærme seg der nede! Taket skal males og steinene på gulvet skal få et strøk med olje, deretter er det bare å begynne med møblering og pynting, shopping og styling. Gleder meg!!!



søndag 18. september 2011

Garving av kaninskinn

For å skrive om dette tema kjenner jeg at jeg har behov for en aldri så liten forsvarstale. Jeg er svært glad i dyr, der iblant kaniner. Jeg hadde kanin fra jeg var 9 år til jeg var ca 15. Han var min beste venn. Gråtopp het han. I 2008 skaffet jeg meg kaniner igjen, tre søstre og etterhvert deres bror (etter kastrering). De bodde i trange kår i en stall og jeg ønsket å gi dem et bedre hjem. Etter ca et halvt år var alle fire plutselig borte en morgen, mest sannsynlig har reven vært på ferde. Nå har jeg igjen fått meg kaniner. Denne gangen har buret netting både under, over og på sidene - ingen skal slippe inn dit! Egentlig låner jeg bare kaninene, det er min kusine som er den rettmessige eieren... Dette er skjønne dvergveddere som hun aler opp til salg for familier som ønsker seg et kjeledyr.

Men min kusine driver også med en annen form for kaninoppdrett, nemlig av kaniner som skal slaktes og spises. Hun bor på gård og er opptatt av dyrevelferd, miljø og økologi. Kaninene har stor plass å boltre seg på før de slaktes, og de spiser sunn og frisk mat uten tilsettingsstoffer. Det har tatt meg tid å bli vant til denne siden av kaninhold. Men jeg ser likevel det fornuftige i det - for med mindre jeg går over til å bli vegeterianer, så er jeg støttespiller av den kjøttproduksjonen vi har i dag. Og der skorter det en hel del på både dyrevelferd og økologisk tenkning. Så det å kunne spise kjøtt fra et dyr som man vet at har hatt det bra mens det levde, er en verdi det også.

Og når min kusine og mannen da likevel slakter disse dyrene for å spise dem (jeg har smakt det én gang, og har planer om å spise det flere ganger), så er det jo for gale at de mye kaninskinnene bare kastes. Skal man først slakte et dyr, så bør man bruke hele dyret, mener jeg (nei, jeg er ikke så glad i nyrepai, blodpudding, lungemos eller leverpostei - så jeg er nok ikke helt gjennomført gitt). Derfor har jeg mottatt to kaninskinn for å prøve litt og se om jeg fikk til noe med disse skinnene. Hva jeg skal lage er uvisst, først må jeg klarer å garve dem riktig.

Jeg har funnet to nettsider om garving som har vært til hjelp. Barkgarving og fettgarving. Det er gode sider hvor oppskriften står beskrevet, men jeg klarer likevel ikke helt å finne ut hvordan dette settes ut i praksis. Spesielt har jeg støtt på tre problemer:
1. Skinnene ble liggende lenge i vann etter salting fordi jeg skulle samle mot til å gå ut og plukke 5 liter bjørkenever (dette var før jeg fant siden om fettgarving). Trolig er dette årsaken til at skinnene røyter en del og har store flekker uten hår (for å avhåre skinn skal nemlig skinnet legges i bløt over lengre tid fant jeg ut etterpå...)
2. Det var vanskelig å vite hvor mye man skulle skrape bort når de skulle skrapes. Etter at kjøtt og blod var borte, var det fremdeles en slags "hinne" som jeg jobbet og jobbet med å fjerne. Fikk den bort på noen plasser. Dette har ført til at skinnets innside er ganske skjoldete.
3. Mykgjøringsprosessen er visst svært krevende. Og for å være helt ærlig så forstår jeg ikke hvordan jeg skal gjøre dette. Har trolig ikke utstyr til det heller...

Skinnene er derfor nå helt tørre, myke i pelsen (det som er igjen av den) på ene siden, og stive og skjoldete i fargen på andre siden. Men jaggu har jeg lært mye likevel!!

Hvis noen har tips og triks til dette temaet mottas det med den største takk! Har forsøkt å oppspore garvekurs på nettet, samt søkt på mange sider, men finner dessverre ikke så mye...
P.S. Jeg ønsker ikke å garve med kjemikalier...

To stk kaninskinn til vask...


Her er vi midt i skrapingen - ikke de beste arbeidsforhold akkurat... Tok litt tid før jeg klarte å ta i skinnene med bare nevene, men etter to timer med skraping var alt som i starten opplevdes som ekkelt blitt helt naturlig...


Skinn til tørk


Her er resultatet per i dag, usikkert om de kommer til å bli så mye mer behandlet... Det er mykgjøringsprosessen jeg i så tilfelle har hoppet over - en prosess jeg er usikker på hvordan jeg skal utføre. Dessuten vet jeg ikke hvor mye krefter jeg skal bruke på to skinn som nok ikke kan brukes til noe...

Skinnet til høyre er svært krøllete. Det er også det som har mistet mest hår. Begge skinnene har en karakteristisk svart flekk midt på. Aner ikke hvor denne kommer fra...



onsdag 14. september 2011

Ribbedrakt

Jeg har strikket en drakt til min kusines sønn, etter hennes ønsker. Den skulle være i tynn ull, slik at han kan ha den under parkdressen i barnehagen. Den skulle ha høy hals, være i mørk farge, og ha lange armer og bein som kunne brettes opp, slik at han kunne vokse i den. Oppskriften er fra Nøstebarn, garnet likeså. Her er bildet deres av drakten:


Problemet var at den ble for stram i halsen, som gensre ofte blir når jeg skal strikke høy hals... Løsningen ble å klippe den opp, sy på skråbånd og knapper, og hekle hemper. Genseren ser dermed slik ut. Ble ikke så verst...

Tok kr 1.000,- for hele drakten

søndag 11. september 2011

Aurlandsdalen, for 9. gang


 
Det hele startet i 2001, min mor hadde lyst å gå Aurlandsdalen, denne turen som så mange snakket om - og jeg ble med. I 2002 hadde hun lyst å vise den til min søster og mannen - og jeg ble med igjen. Deretter følte jeg at jeg hadde gått turen, var liksom ferdig med den. Min mor fortsatte. I 2003 og 2004 gikk hun turen med venninner. I 2005 fant jeg ut at jeg ville hive meg med igjen - det er jo en nydelig tur. Og siden den gang har jeg gått den årlig, som regel i september. Det er ulike folk vi får med oss hver gang, men jeg og min mor er liksom "stammen". Vi kjører fra Bergen grytidlig om morgenen. Tar bussen fra Vassbygdi kl 9 opp til Øvstebø/Østerbø, og starter turen ca kl 10. I år var vi nede kl 17.30, men dette varierer svært fra år til år. Deretter pleier vi å spise en deilig middag i Aurland før vi kjører hjem. Vi har flere ganger snakket om å overnatte i Aurland, men foreløpig har det blitt med snakket. I dag er det tungt å gå nedover trapper, men det er vel verd det - det er en fantastisk tur!!

Blikkstille vann

Kjempestort markjordbær. Nydelig!

Verdens fineste teltplass...
Bratt ned..    
 Vetlahelveti sett ovenfra:






Dette skiltet var nytt av året. Fare for at noen har opplevd noe veldig vondt her!


fredag 2. september 2011

Kaninnavn

Kaninene har herved fått navn. De heter Ninni og Josefine etter forslag som kom på facebook. Vet ikke helt hvem som er hvem enda, men det skal jeg finne ut av :)

Premie; komme og kose ubegrenset med kaninene.